Sempé, den nesevise

Sempe, den neseviseDet utvidete fugleperspektiv
 
av Ingun Bøhn
 
The New Yorker, omslaget april 2006: En enslig hvit høne i et blomstrende landskap, en hage med overflod av alt godt som april bringer. Hvordan er det mulig – i denne hønas uttrykte holdning, ved en syltynn tusjstrek som tegner nebb, kam, øyne og kropp – å fange så mye menneskelig gjenkjennelighet at man blir betatt? For dette er ikke bare en høne som leter etter korn, med en viss engstelig, utilfreds mine – uaffisert av den vakre våren rundt henne, men like gjerne vi, som i den trivielle hverdag muligens glemmer å se opp og nyte vårens herligheter for de timelige krav.

Jean Jacques Sempé ser oss, høna, franskmannen, menneskeheten og verden i et skrått fugleperspektiv – visuelt og filosofisk. Han finner gullkorn i det alminnelige, i vår forfengelighet og velkjente ambivalens. Han benytter seg ofte av hverdagens mangfoldighet av skuffelser og oppturer. Et hønsenebb eller en nølende nese, han må være verdensmester i "talende" neser! Det skal ikke mer til, for å få beveget oss dit han ønsker. En eminent knapphet – et visuelt Haiku.
Sempé er en av de gudbenådete tegnere og humorister som på tross av all slags motbør har kommet på sin rette hylle. Født i Bordeaux i 1932. Forsøkte seg som postfunksjonær og reisende i tannpasta uten hell. Redningen ble det militære, en stakket stund. Inntil han ble straffet for "tegning i tjenestetiden". Han sendte inn noen arbeider til en konkurranse og vant sin første pris i 1952. Dette førte ham inn i de profesjonelles rekker. I løpet av femtitallet ble samarbeidet mellom forfatteren René Goscinny til de enormt populære seriene og barnebøkene om Le petit Nicolas, en snill, vimsete skolegutt. De er folkeeie i Frankriket; et par av bøkene er nylig oversatt til norsk.
Den første retrospektive utstillingen av hans arbeider er nylig avsluttet i Paris. Mer enn 300 arbeider ble vist i Hôtel de Ville. Mange av hans motiver er preget av kjærlighet til denne byen og parisernes vaner og hverdag.
Denne typen naturbegavelser er gjerne overveldende produktive, det finnes da knapt en franskspråklig trykksak han ikke har vært innom. Likevel snakker han om oppdraget, tegningen – å finne poenget, vinkelen – som en daglig tortur. Sempé har blant mye annet levert helsides serier for L'Express og Paris Match i årevis. Og fra 1978; de berømte forsidetegningene til The New Yorker.
Et mangfold av hans arbeider er samlet i bokform. Et utvalg er nå endelig tilgjengelig i engelsk språkdrakt. En sann kilde til fornøyelse!
Sempé elsker Paris og byen elsker ham! Han eksponerer det alminnelige med ømhet, hovmod med sofistikert ironi. Enkelte karakterer han har formet følges via tegnete små romaner; Monsieur Lambert møter de samme bekjente, (kun herrer!) – til forveksling like i sin anonyme hverdagslighet, på den lokale bistro til lunsj. Det samme bordet, den samme konversasjon år ut og år inn, inntil monsieur en vakker dag ikke dukker opp. Dette avstedkommer stor forundring. Rundt bordet enes man om at den eneste forklaringen må være at han er blitt forelsket! Hva ellers? Vi er i Frankriket!
Fenomenet forårsaker en smule turbulens, samtalen tar en ny og lidenskapelig vending; det blir rom for å gi til beste romanser, erobringer; de virkelige og de oppdiktete med stor patos. L'amour! Og alt dette vist med genial, avmålt strek, kun få ord.
Selv om Sempé også her benytter en asketisk strek, er det som vanlig mange av dem. I plakatlignende oppsett, kan han dvele ved en overflod av detaljer i interiør eller gatebilder nesten alltid sett i det nevnte skrå fugleperspektiv.
I mylderet tegner han oss, som de små gebrekkelige skikkelsene vi er. Men det er på forunderlig vis aldri vanskelig å oppdage hans poeng. Det kan være en bittersøt stemning over kontrasten mellom våre ambisjoner og den ubarmhjertige virkeligheten, eller, som det faller meg inn – en fransk versjon av Svantes lykkelige dag – en stakket stund av lutter harmoni: Den lille mannen med fiolinkasse på vei gjennom parken, der en diger klassisk statue av en kvinne forvandler seg til en yndig, dansende muse i det mannen går forbi: The New Yorker 2009. Selvsagt nynner han, skjønt vi hører det ikke. Eller gjør vi?