”Honourable Lioness!”

"Honourable Lioness"Baronessens øre og mitt:  Om å lytte og tegne og hvordan man nærmer seg en sovende løvinne.
 
Karen Blixen legger øret til jorden og lytter. I mange tilfelle beskriver hun scenerier og atmosfære like overbevisende ved det hun hører som ved det hun ser, og bildet som fremstår er ladet og ubegrenset i utstrekning. Hun etterlater leseren på tå hev, med sansene spente over for Afrikas lyder: menneskenes, dyrenes, nattens: – "Og med et ramtes øret, ikke så meget af en lyd som af en dyb vibration i luften: det var løvens fjerne, korte brøl. – De lange dalstrøg og vannhullerne var blevet bragt opp til meg –."
En gylden omvei via Baronesse von Blixens øre. – Slik blir leserens eget indre bilde aktivisert; en beåndet bildeskapende prosess, som gjærer og tar form. Som bildekunstner ble jeg selvfølgelig forført. Jeg ønsket å gjengi hva jeg så.
Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde mot til å nærme meg henne? Hun, den nobelprisnominerte, legendariske Storyteller og betagende, despotiske heks!– Den afrikanske farm og Skygger på gresset: fortellingene og språket levde i meg gjennom mange år, baronessens arkaiske formuleringer var der slumrende, tilgjengelige i mellomøret, jeg kunne drømme på gammeldansk og se giraffer på høylys dag.
Å illustrere: En formidabel, uærbødig ambisjon. En uoverkommelig selvpålagt oppgave – men samtidig et imperativ. Karen Blixen i levende live spøkte man ikke med, med mindre man var blant de utvalgte skjønnånder i omgangskretsen. I dag: for lengst død og begravet, og derfor allestedsnærværende; en sovende løvinne, som når som helst kan sette i et grettent brøl, hvis noe – hva som helst, ikke holder mål, ikke er av den kaliber, gåtefullt, utfordrende eller interessant, som hun krevde av sine omgivelser.– "Der er større afstand mellem det almindelige menneske og kunstneren, enn der er mellem det almindelige menneske og aben". – Jeg kan ikke påstå at dette utsagnet er hennes, men jeg har det fra en av de nevnte skjønnånder. Det er ikke direkte oppmuntrende...
En lidenskap forfølger man. Jeg reiste til Kenya med tegnesaker og en lite sofistikert, umoden miks av Blixens farm og Egners Dyrene i Afrika som ballast; en fryktsom dame fra beskyttede omgivelser med et uforløst svar på ropet fra savannene i sitt indre; et opphetet, tilbakeholdt ekko, som måtte finne sin form. – Våget jeg så vidt å hviske: Ngong Hills, here I come?
Jeg har sittet med bankende hjerte, fylt av ærefrykt ved baronessens stenbord og sett den røkblå silhuetten av de berømte høydene i det fjerne. Etter tre uker i landet kastet jeg en dag et blikk i lommespeilet og så at jeg, til min forundring begynte å ligne en løve. Et mulig underliggende ønske om å tilhøre landskapet, gjenspeile noe, forbli der.
En slik besettelse behøver man ikke for å kunne illustrere. Snarere er den et hinder. Man trenger avstand og et kjølig blikk, et mer analytisk ståsted. Blixens evne til å fortrylle, til og med å formørke har drevet noen av hennes beundrere inn i lettere galskap. Jeg lever med hennes gestalt. Jeg må avkle meg den. Fornekte, glemme, gjøre noe annet; stå på hodet – snu senga. Ta tiden til hjelp, arbeide.
Tilbake – inn i opplevelsene; underlig nok – ikke dyrene i Afrika, men det veldige, svimlende landskapet blir stående i hukommelsen, horisonten man kan dvele ved (min evige fascinasjon for horisonter!) – savannenes og Rift Valleys svarte og røde jord, et krevende habitat for de sinnrikt tilpassete artene av vegetasjon, dyr, folk. –"Hver sjel dras mot de sider av den ytre virkelighet hvor man finner sitt vesens bilde tegnet," skriver Ørnulf Ranheimsæter i sitt essay, Tanker om bokkunst. Ikke antilopens "mageløse dunkle øyne", men det som speiler seg i dem?
I min sjels tussmørke oppstår lyden; det faller meg også naturlig å lytte, finne en jevn tone, en abstrakt melodi å hvile i, som den de spinkle barnestemmene sang langs de støvete veiene. Den skaper en atmosfærisk tilstand, som blir mitt "arbeidsrom". I tegningene må det være noe tilslørt, som gjenskinn av drømmer man kan ha i det man våkner; hemmelighetsfulle, lag på lag. Dissonans og overblikk, og en renhet som åpner for noe skjørt. Dertil kompakt masse og luft.
Ved intuitivt arbeid fatter man sjelden tendensen i øyeblikket; som nå å visualisere det psykologiske dramaet i teksten. – Ikke slik det ser ut, men slik det sanses, når den indre og ytre virkelighet får smelte sammen; det flyktige, men sterkt tilstedeværende indre – og det konkrete, naturalistiske/realistiske ytre. En ny virkelighet i syntese mellom disse to verdener. – Ranheimsæter: "bildene skal synge en annen stemme enn bokens egen tone." Som ved kontrapunkt, innen musikken; "en illustrasjon skal ikke reprodusere tekst, men supplere, utfylle og berike".
I forfatterens tablåer og scenografi finnes savn, lengsel og ensomhet; gjengitt med en viss poetisk desperasjon og med Blixens uforlignelige evne til å spenne en stor himmel over de mest prosaiske tildragelser: –"til tider var livet på farmen meget ensomt – "når minutterne dryppede et for et fra mitt store ur, og man længtes som om man skulle blive gal" –. Hun beskriver tørke, den tilintetgjørende, utmattende tørken – hun ligger våken og lytter til hvordan vinden tar tak i den knusktørre maisåkeren og får det til å lyde så livaktig som regn, at "man gang på gang lod sig narre og endog lyttede med en viss fornøjelse, som om en begivenhed, man længtes efter, blev spilled for en på scenen –". Og så endelig forløsningen, når jorden "svarede som en sangbund, med et dybt, frodig, voksende brøl"– "da var det regnen. – Det var som at komme tilbake til havet efter lenge at have været borte fra det, det var som en elskers omfavnelse."

Den norske kunstneren Joronn Sitje, bodde i Kenya noen år samtidig med Blixen. De ble aldri nære venner, men ved en senere anledning ba forfatterinnen Sitje om å illustrere en av hennes bøker. Hun oppfattet Sitjes kunst som "visstnok meget moderne", en litt sursøt kommentar, selv var hun svært usikker overfor modernismen. I midlertid var Sitjes respekt for den eksentriske forfatteren for stor. Det ble aldri noe av. Karen Blixen var selv en meget god tegner. Hun hadde fått undervisning både i København og Paris.
For mitt vedkommende ble resultatet utstillingen Ekko i Tegnerforbundet. Illustrasjoner krever tekst for å bli til. Utdrag fra Blixens bøker fant siden hvert sitt bilde, og det ble boken Baronessens øre.
Min forfengelighet strekker seg ikke så langt, som til å tro at forfatteren ville ha applaudert mine anstrengelser. Og med hensyn til kategoriene "abe, almindelig menneske eller kunstner"...
Det forundrer ingen som har beskjeftiget seg med Karen Blixen, om hun plutselig hadde besluttet seg for et urovekkende come back fra det hinsidige for å irettesette og besnære. For å unngå pinlige opptrinn har jeg, for alle tilfelles skyld gjort denne henvendelsen:
 
Hounorable Lioness,
 
Jeg ber i all ydmykhet om tilgivelse for dette:
at jeg har utelatt syv linjer på side 12,
at jeg har tegnet en måne i ne,
når det tydelig går frem av fortellingen
at det skal være en nymåne.
Jeg vet at nettopp det er på det nærmeste utilgivelig.
 
Kan jeg så få tilbake skissene fra Ngong
som på mystisk vis er blitt sporløst borte? – Og min sjel?
 
Ærbødigst Ingun Bøhn