"Ja, moldvarp, ja!"

"Ja, moldvarp. ja!"Med Janosch i tykt og tynt
 
Svarene kommer aldri slik intervjuere forestiller seg dem, i sitt åttiende år er Janosch skarpere enn noen gang: et "enfant terrible," en vandrende forundringspakke; selverklært anarkist, buddhist ("når det behøves") og salongradikaler ("lenge leve salongen!") Han spidder alle
forsøk på en konvensjonell samtale med blyg frivolitet.
Litt angstbitersk; har han kanskje ikke for lengst funnet sin øy i Atlanterhavet for å være det masete Europa foruten! Ligge i en av
sine syv hengekøyer, drikke vin. Tar nødig telefonen, – har trukket opp stigen.
Etter mer enn 150 bøker, oversatt til minst 30 språk kan man koste på seg litt eksentrisk arroganse; han er et ikon for flere generasjoner i hjemlandet Tyskland, selvsagt prisbelønnet, passe omstridt. Persongalleriet i bøkene er omskapt til de mest populære kosedyrene i landet. "Tiger-anda", en gul og svartsrtipete and på hjul, finnes i hvert barneværelse. Kanskje "vesle bjørn" og "vesle tiger" i sine koselige buksebjønnkropper også.
En illustratørs biografi er ikke nødvendigvis verdt å dvele ved, men i lys av – og i kontrast til denne mannens fantasirike, hans forkjærlighet for "hygge", humoristisk poetiske løsninger og filosofiske overblikk, sluker anmelderen alt om hans fortid og barndom med en blanding av gys og respekt. For hans barndom var, med egne ord redselsfull!
Født i Hindenburg i Ober-Schlesien, i dag en del av Polen. Døpt Horst, oppkalt etter en beryktet NS Sturmführer, som faren beundret. Faren drakk og slo, moren var dypt religiøs og slo hun med. "Jeg var alltid redd – for far, som hadde en pisk han slo meg med, for Gud, kirken og djevelen." Annen verdenskrig preget barndom og ungdomstid, familiens hjem brente ned, de mistet alt, og ved fredsslutningen begynte forvisningen av den tyske minoriteten. Tusenvis vandret vestover for å komme unna de russiske troppene som nærmet seg. Flere hundretusen mennesker overlevde ikke denne marsjen.
Hvordan ser det ut inne i hodet på en fjortenåring som har sett alt dette?
Jeg leser at han lenge bodde hos besteforeldre som liten gutt, og tenker, ja! Det må ha vært et bestemorfang tilgjengelig en og annen gang i hans liv. Hvordan er det ellers mulig å fantasere så varmt og humoristisk om all verdens små tildragelser...
Hans litterære verden er ikke ulik Torbjørn Egners, det er godmodige dyrs opplevelser og ukompliserte løsninger på livets og hverdagens begivenheter som går som en rød tråd gjennom mange historier. Men Janosch spiller ut et større register; er både burlesk og underfundig, uforutsigbar – og rabagast, både som tegner og forfatter. Ikke desto mindre er det vennskapets og fredens høysang som oftest utspiller seg mellom karakterene hans. Og lengselen, den forsiktige, lønnlige lengselen, er til stede – uuttalt og magisk. Kjærlighet og en aldri så liten dæsj erotikk (her svikter Egner!) – de holder hverandre så tett og ømt; gresshoppe og muldvarp, mus og harepus. Høyre labb i været nå, den som har opplevd noe lignende i Hakkebakkeskogen!
Hans mulige anarkistisk/radikale påvirkning av flere generasjoner tyske barn har falt enkelte kritiske voktere tungt for brystet, utvilsomt til glede for opphavsmannen. For hvordan går det med Gresshoppa som har spilt fele hele sommeren og ikke forberedt seg til den kalde vinteren? Intet hus, ikkeno forråd av mat, slik all snusfornuft påpeker. Den sure svie? Langt i fra: Etter noen prøvelser i et hustrigt vinterlandskap banker hun på hos muldvarpen, den bebrillete, sjenerte, myke – det er ikke nei i hans munn, og de to koser seg sammen i kjærlighet og glede over gode måltider, vin og musikk hele vinteren til ende; Wohl die schönste Zeit ihres ganzen Lebens!
Janosch har kjempet mot sitt livs demoner, med mangfoldige midler. Trettifem år med bedøvende mengder alkohol; under veis oppsto hans barnlige univers, en sterk stemme mot brutalitet og livsfornektelse. Han støtter flere ulike organisasjoner, som Bruno Giordani-stiftelsen for humanistisk tenkning og kirkekritikk – og vern av truete fuglearter, "fordi min far var en hensynsløs fuglefanger."
En ledig tusjstrek, ofte fjærpenn. Farget blekk eller akvarell. Små underfundige bifigurer som lever sitt eget stumme liv i hjørnene. En pussig tekst på en gulvmatte: "Kvil i ro mi kjære pære," (all ære til oversetter Ragnar Hovland) – tegninger og tekst er tilsynelatende unnfanget med besnærende letthet, som drysset ut av ermet.
Rotløs og blakk; det ble vennskapet med forleggeren Georg Lentz som førte til de første bokutgivelsene, han foreslo også navnet Janosch. Rundt femti illustrerte bøker kom ut mellom 1960 og1978 da det store (kommersielle) gjennombruddet fant sted med Oh, wie schön ist Panama! Boken er kommet i millionopplag, men selv beskriver han den som kitsch; for Janosch er ved alle anledninger full av (kokett?) selvforakt. "Det er kitsch alt sammen." Han var egentlig helt enig med professorene ved kunstakademiet i München som vurderte ham som talentløs i 1953, da han ønsket seg dit – er man ikke på høyde med Paul Klee, kan det være det samme.
Det norske Samlaget står for femten utgivelser; deriblant Grashoppa og moldvarpen og Til Panama, til Panama! Et høydepunkt er kanskje Dyreliv, med Halldis Moren Vesaas som oversetter og Tonje Strøm som kalligraf.
Sleivete, repeterende og frekk? Han har vel fått alle de priser hjemlandet kan by på for sine bøker, men ikke de internasjonale, prestisjetunge utmerkelsene. Til gjengjeld kan han hygge seg med æresborgerskap i Panama.
Rettighetene har han solgt. I det spartanske huset i fjellene på Tenerife finnes en stol, en seng, et bord. For livet har lært ham; – den som ikke trenger noe er fri!
Og kanskje, på nærmeste vegg – en lapp på en spiker med et budskap, som dette fra Grashoppa og moldvarpen: "Fast alles ist schön."